Hva er bestefars Stradivarius verdt?

Om "gamle" fioliner med fornemme navn

Hvis du er den heldige eier eller bruker av en dokumentert ekte Stradivarius kan du slutte å lese her. Denne siden er for den som eier en av de utallige fiolinene med Stradivarius-etikett, og som ikke er sikker på hva den egentlig er.

Vurderer du å sende bilder av din gamle fiolin til oss? Les da først her.

Antonius Stradivarius er den latinske formen for navnet på den mann, som på sitt italienske morsmål het Antonio Stradivari. Han ble født i 1644 og arbeidet i sin fødeby Cremona i Nord-Italia inntil sin død i 1737.

Man tror at Stradivari bygde rundt 1 100 instrumenter totalt. Rundt 650 av disse finnes bevart i dag. Praktisk talt alle instrumenter av de få virkelig store mestere er dokumentert i faglitteraturen, slik at eieren av et sådant instrument alltid vil være klar over at det er et klenodium han eller hun eier.

Det finnes imidlertid tusentals instrumenter med den kjente etiketten "Antonius Stradivarius Cremonensis Faciebat Anno 17.." som har en helt annen opprinnelse. Da den kulturelle utvikling for drøyt hundre år siden gjorde det mulig for stadig flere å utøve musikk, og etterspørselen etter instrumenter steg kraftig, oppstod snart en godt organisert produksjon av strykeinstrumenter som senere utviklet seg til industriell virksomhet - særlig i byene Mittenwald og Markneukirchen i Tyskland, og Mirecourt i Frankrike. Det var naturlig å velge den berømte mester Antonio Stradivari som forbilde for denne serieproduksjon, men også andre mestere ble kopiert, f.eks. Stainer, Amati og Guarneri. For å vise hvilken mester man hadde kopiert, lot man også kopiere etiketten. Dessverre unnlot man å tilføye "kopi". I begynnelsen innsåg man nemlig ikke, at noen kunne komme til å tro at det dreide seg om originalarbeider - man mente, at instrumentenes enkle utførelse og den beskjedne prisen skulle hindre slike antagelser. Praksisen med denne type etiketter har fortsatt helt inn i våre dager. I dag serieproduseres også strykeinstrumenter i store mengder og til svært lave priser i Øst-Europa og i Asia.

Det har gjennom tidene blitt importert enorme mengder av disse instrumentene til Norge. Så har jo også fiolinen i enkelte distrikt blitt kalt "tyskerfele" eller nedlatende "dusinfele" for å skille den fra hardingfela.