Det er i dag en utbredt oppfatning at gamle instrumenter klinger bedre enn nye, fordi de er "innspilt". Jeg skal ikke motsi dette, men peke på noen ting å tenke på når du velger mellom gammelt og nytt:
Antallet gamle instrumenter i verden blir naturlig nok stadig mindre, samtidig som flere og flere begynner å spille på strykeinstrumenter. De beste gamle instrumentene har fornøyde eiere, som ikke vil kvitte seg med dem, og det som tilbys i markedet kan ofte være instrumenter med dårlig klang eller i dårlig stand, og til høy pris. Det gjelder altså å bevare sin objektivitet: klinger det gamle instrumentet som du prøvespiller virkelig bedre enn det nye som du prøvespilte nyss, eller er du blitt offer for myten om gamle instrumenters fortreffelighet?
Den som prøver et helt nytt instrument bør vite følgende: hvis et helt nytt instrument er svært lettspilt og har en myk, mørk, rund og behagelig klang, er det fare for at instrumentet får en negativ utvikling, og etter noen års spill blir kraftløst og uten bæreevne. Et instrument med en viss motstand og med ikke altfor mørk tone vil derimot med flittig bruk kunne bli rundere, åpnere, mer lettspilt og få god bærekraft.
Se også lenger ned om tilstand.
Smaken kan ikke diskuteres, sies det. Hver enkelt må selvfølgelig finne et instrument med en klang som han eller hun liker. Det er viktig å prøve instrumentet i de lokaler og i de sammenhenger det skal brukes. Et instrument som klinger hardt og stridt i et lite rom vil kunne komme til liv, synge pent og ha utmerket bærekraft i en større sal. Et instrument med rund og mørk klang vil egne seg godt til små rom, men vil kanskje ikke bære så godt ut i store konsertsaler. Få gjerne noen annen til å prøve instrumentet, slik at du kan lytte utenfra: lytterens opplevelse kan være helt annerledes en musikerens. Vi møter atter igjen det samme motsetningsparet: et instrument med lys klang kan av og til klinge spedt ved øret men ha god bærekraft, mens et instrument med mørk klang som klinger veldig kraftig på kort avstand, ikke holder mål på lengre lytteravstand.
Akustikkens naturlover hindrer instrumenter i barnestørrelse i å klinge like godt som instrumenter i full størrelse. Særlig de lave strengene vil få dårlig klang og en viss følelse av gummistrikk. Dette kan delvis, men ikke helt, kompenseres med fornuftig valg av strenger. - Det er imidlertid viktig at man ikke setter for store instrumenter i hendene på barna - det vil gå ut over spillegleden og mulighetene for læring.
Å spille bratsj byr på spesielle ergonomiske problemer. Mange mener at man bare oppnår den "rette" bratsjklangen med en velvokst bratsj med en kroppslengde på 420 mm eller mer. En slik bratsj vil være tung å holde oppe og ofte tyngre å spille, og vil over tid kunne forårsake belastningsskader. Omvendt vil en mindre bratsj på 390 - 400 mm kanskje ikke ha den klangen man aller helst ønsker (selv om moderne strengeteknologi gir bedre muligheter for mørk og fyldig klang også i små bratsjer). Det er altså viktig å overveie nøye hva man makter, og dessuten å legge litt ekstra omtanke og arbeid i å finne fram til en hensiktsmessig spilleteknikk for å unngå belastningsproblemer. Har man en gang fått en senebetennelse, har den en lei tendens til å komme tilbake gang på gang, kanskje gjennom hele karrieren - dette bør man altså for enhver pris unngå!
Kontrabassen har flere forskjellige bruksområder, for eksempel:
- i klassiske symfoni- og kammerorkestre, spilt mest arco (med bue)
- i jazz, spilt mest pizzicato (strengene knipses) - i dag oftest forsterket
- i gammeldans, også her spilt mest pizzicato.
Instrumentene man møter i disse ulike miljøer er ofte i utgangspunktet de samme, men det er store forskjeller i strengevalg og rigging (særlig gripebrett og strengehøyde).