Antonio Stradivari fiolin "Il Cremonese" 1715

Ekte Stradivari: "Il Cremonese" 1715


Hva er bestefars Stradivarius verdt?

Om "gamle" fioliner med fornemme navn

Hvis du er den heldige eier eller bruker av en dokumentert ekte Stradivarius kan du slutte å lese her. Denne siden er for den som eier en av de utallige fioliner som har en Stradivarius-etikett, men som ikke er sikker på hva den egentlig er.

Antonius Stradivarius er den latinske formen for navnet på den mann, som på sitt italienske morsmål het Antonio Stradivari. Han ble født i 1644 og arbeidet i sin fødeby Cremona i Nord-Italia inntil sin død i 1737.

Man tror at Stradivari bygde rundt 1 100 instrumenter totalt. Rundt 650 av disse finnes bevart i dag. Praktisk talt alle instrumenter av de få virkelig store mestere er dokumentert i faglitteraturen, slik at eieren av et sådant instrument alltid vil være klar over at det er et klenodium han eller hun eier.

Det finnes imidlertid tusentals instrumenter med den kjente etiketten "Antonius Stradivarius Cremonensis Faciebat Anno 17.." som har en helt annen opprinnelse. Da den kulturelle utvikling for drøyt hundre år siden gjorde det mulig for stadig flere å utøve musikk, og etterspørselen etter instrumenter steg kraftig, oppstod snart en godt organisert produksjon av strykeinstrumenter som senere utviklet seg til industriell virksomhet - særlig i byene Mittenwald og Markneukirchen i Tyskland, og Mirecourt i Frankrike. Det var naturlig å velge den berømte mester Antonio Stradivari som forbilde for denne serieproduksjon, men også andre mestere ble kopiert, f.eks. Stainer, Amati og Guarneri. For å vise hvilken mester man hadde kopiert, lot man også kopiere etiketten. Dessverre unnlot man å tilføye "kopi". I begynnelsen innsåg man nemlig ikke, at noen kunne komme til å tro at det dreide seg om originalarbeider - man mente, at instrumentenes enkle utførelse og den beskjedne prisen skulle hindre slike antagelser. Praksisen med denne type etiketter har fortsatt helt inn i våre dager. I dag serieproduseres også strykeinstrumenter i store mengder og til svært lave priser i Øst-Europa og i Asia.

Det har gjennom tidene blitt importert enorme mengder av disse instrumentene til Norge. Så har jo også fiolinen i enkelte distrikt blitt kalt "tyskerfele" eller nedlatende "dusinfele" for å skille den fra hardingfela.

Stradivarius-fioliner i gammel katalog
Amati-fioliner i gammel katalog
Guarnerius-fioliner i gammelkatalog

Hentet ur salgskataloger fra 1920-30 - åra

Stradivari-fiolin -- kopi

Uekte Stradivari



Det finnes også andre kategorier "falske Stradivarier":
Forfalskninger i ordets egentlige betydning
Eldre italienske, tyske eller franske instrumenter som er blitt forsynt med Stradivari-etikett for å øke verdien
- og til og med ekte Stradivari-instrumenter fra hans tidlige eller siste produksjon, der en etikett fra hans "gyldne periode" er blitt satt inn for å øke verdien.
Disse kategorier er dog langt mindre vanlige enn de serieproduserte instrumentene. I min tjueårige virksomhet har jeg i gjennomsnitt hver fjortende dag mottatt en henvendelse om en fiolin med Stradivari- eller lignende etikett, og det har uten unntak vist seg å dreie seg om serieproduserte instrumenter i varierende stand og med varierende verdi.
Antonio Stradivari fiolin "Harrison" 1693

Ekte Stradivari: "Harrison" 1693


Hva er da en slik serieprodusert fiolin verdt?

Vi innser, at siden de finnes i slike mengder, og med den opprinnelse de har, har slike fioliner ingen "antikkverdi" i kraft av navnet på etiketten. De kan ha en affeksjonsverdi for eieren - f. eks bestefars fele, som man gjerne vil ta vare på til minne av ham. De kan også ha en viss bruksverdi, som kan variere fra totusen opp til rundt titusen kroner, i enkelte tilfelle kanskje enda noe mer. Imidlertid har disse instrumentene ofta hatt et hardt liv, og bærer preg av det. Kostnaden for å sette instrumentet i god spillbar stand blir ofte så høy at prosjektet fra strengt økonomisk synspunkt blir lite lønnsomt, eller til og med helt ulønnsomt.

Så kommer vi til nøkkelspørsmålet: hvordan skille forfalskning fra ekte vare?

Akkurat som når det gjelder kunst er det her bare fagmannens trente øye som kan ta den endelige avgjørelsen. En må analysere en mengde detaljer, så som trematerialer, modell, hvelvingsform, snekke, ileggslister, lakkens farge, konsistens og transparens. Disse egenskaper er det umulig å beskrive med ord for den som ikke har erfaring. Det er altså nødvendig å vise instrumentet for en ekspert. Hvis dette er praktisk umulig, kan man, for å komme et stykke på vei, sende fotografier av instrumentet - forfra, bakfra og i profil. Hvis man har fotoutstyr med makromulighet, kan nærbilder av snekka (også her forfra, bakfra og i profil), lydhullene og ileggslistenes sammenføyninger ved hjørnene også være til hjelp.